Facebook| Twitter Skriv ut

Fjerning av Rosa rugosa i nasjonalparken

Som et ledd i skjøtsel av Ytre Hvaler nasjonalpark bekjempes rynkerose Rosa rugosa flere steder i nasjonalparken hvert år.

Rynkerose er meget hardfør. Rynkerose har sin opprinnelse i Nordøst-Asia. Det er en flerårig busk, 1-3 meter høy. Store, røde, rosa eller hvite blomster. Blomstrer to ganger i løpet av sommeren. Store, oransjerøde, kjøttfulle nyper. Rynkete blader og tykke, hårete og tett tornete skudd. Rosefamilien.

Denne busken utkonkurrerer alle andre vekster og sprer seg raskt, spesielt langs kysten. Det er en av plantene som er på den nasjonale svartelista i kategori "svært høy risiko". På friluftsområder som Storesand (Kirkøy) og Guttormsvauen (Vesterøy), har rynkerosene blitt bekjempet flere ganger, for å begrense spredningen. 

Denne rosebusken har flere negative økologiske effekter: Formerer seg både med rotskudd og med frø. Frøene spres med fugl og nypene flyter i sjøen til nye vokseplasser langt vekk fra morplanten. Kan danne tette, ugjennomtrengelige kratt langs strandkanter, hvor den kan konkurrere ut det stedegne biologiske mangfoldet i naturtyper som strandeng og sanddyner - som er rødlistede naturtyper. Rynkerose tåler saltholdig, skrinn jord. Negative effekter forsterkes ved at jordsmonnets næringsinnhold og humusinnhold øker der rynkerose vokser.

Rynkerosen er en «strukturendrer», noe som innebærer at den endrer økosystemet den er en del av, i den grad at det blir ulevelig for en del andre arter. Begrepet "økosystemingeniør" er brukt i forbindelse med artene i norsk svarteliste 2012.

Rynkerose er i tillegg en trussel mot verneverdier og verneformål i verneområder, og den reduserer kvalitet og verdi av viktige friluftslivsområder. Rynkerose er en problemart som er kommet for å bli, og vi må derfor regne med at tiltak mot arten vil måtte pågå kontinuerlig i overskuelig framtid. 

Bekjempelse: Dersom utryddelse ikke er hensiktsmessig eller mulig, bør det iverksettes tiltak for å begrense spredning og eventuelle skadevirkinger, og sørges for overvåking blant annet for å forebygge etablering. En kombinasjon av metoder er oftest nødvendig.

De foretrukne metodene for bekjemping skal være forebygging ved tidlig fjerning av nyetableringer og kontroll gjennom skjøtsel i tråd med tradisjonell bruk (slått eller beiting) der dette er mulig, eventuelt etter forutgående restaurering (nedkapping). Der slått eller beiting ikke er mulig, skal mekaniske metoder foretrekkes. Kjemiske metoder kan være nødvendig der rynkerose dekker store, sammenhengene arealer og andre metoder ikke er realistiske.

I nasjonalparken brukes både oppgraving, nedkapping og kjemiske metoder, alt etter hvor den vokser. Veksten kan svekkes med nedkutting som gjentas mange ganger i sesongen og gjentas over flere år. Sprøyting kan vurderes da plantene er svært vanskelig å fjerne helt. Den sprer seg også med små rotstengler. Små frøplanter kan lukes.

Metoden med plantevernmidler (f.eks glyfosat) mot fremmede karplanter er vanlig i verneområder i hele landet. Det er uheldig med bruk av slike, men det er kostnadseffektivt, og således et dilemma for forvaltningsmyndighetene. Risikovurderingen av glyfosat og dets nedbrytningsprodukter viser lav risiko for uakseptable effekter for bier, insekter som snylteveps og rovmidd, jordlevende arter som meitemark og spretthaler, samt for arter som lever i vann. Fakta om glyfosat 

Annen informasjon: Miljødirektoratet har fått laget en handlingsplan mot rynkerose. Denne arten karakteriseres som en internasjonal problemart, spesielt i kystnære områder. Det er forbudt å importere, plante og selge rynkerose i Norge.

Publisert 19.09.2019 Sist endra 19.09.2019