Facebook | Twitter Skriv ut

Erstatningssaken

Når verneområder som nasjonalparker vedtas, så er det mulig å søke om erstatning for økonomisk tap som gølge av at igangværende bruk blir vanskeliggjort. 

Grunneiere og rettighetshavere har krav på erstatning når vernevedtaket medfører økonomisk tap som følge av at en ”igangværende bruk” blir vanskeliggjort.

Erstatningssaken for Ytrre Hvaler nasjonalpark ble avgjort i 2014. Det ble sendt inn krav om erstatning fra ?? grunneiere. Staten ved Regjeringsadvokaten kom med tilbud til 3 av grunneierne. Det ble oppnådd enighet med alle tre.

 

Følgende informasjon ble sendt ut til grunneierne i 2009 med mulighet for å sende inn krav om erstatning:

Erstatning til eiere og rettighetshavere i verneområdet

Ytre Hvaler nasjonalpark ble opprettet 26.06.2009 i medhold av naturvernloven av 19. juni 1970.

I henhold til ny lov om naturmangfold § 77 vil erstatning ved opprettelse av Ytre Hvaler nasjonalpark reguleres av naturmangfoldloven § 50, jfr nedenfor:

§ 50 (erstatning til eiere og rettighetshavere i verneområder)

”En eier eller rettighetshaver i eiendom som helt eller delvis blir vernet som nasjonalpark, landskapsvernområde, naturreservat, biotopvernområde eller marint verneområde, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap når et vern medfører en vanskeliggjøring av igangværende bruk. For bruk som trenger tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring etter § 42.

Når vilkårene etter første ledd er oppfylt, fastsettes erstatningen for tap i igangværende bruk i samsvar med utmålingsreglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova). Ved anvendelsen av nevnte lov § 10 er det tidspunktet for vernevedtaket som skal legges til grunn.

Kongen fastsetter ved forskrift hva som regnes som igangværende bruk for virksomhet i henhold til

a) utvinningstillatelse etter lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven),

b) utmål etter lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven),

c) mineralloven. "

Som det fremgår av bestemmelsene, har grunneiere og rettighetshavere krav på erstatning når et vernevedtak medfører økonomisk tap som følge av at en ”igangværende bruk” blir vanskeliggjort. Restriksjonsnivået for verneområdet fremgår av verneforskriften for det enkelte område. Som ”igangværende bruk” regnes den bruk som faktisk foregår på vernetidspunktet, i motsetning til bruk som har opphørt eller ikke kommet i gang. Hva som skal betraktes som vanskeliggjøring og en selvstendig igangværende bruk, i motsetning til bruk som bare er ledd i annen type bruk, må imidlertid avgjøres konkret. For skogbruksvirksomhet er kravet til erstatning oppfylt hvis det er sannsynlig at grunneier ville ha drevet skogbruk med økonomisk overskudd på det vernede areal dersom vernet ikke hadde kommet.

Vi gjør oppmerksom på at retten til erstatning for restriksjoner på bruksendring som krever offentlig tillatelse (for eksempel hyttebygging o.l) kun gjelder hvis slik tillatelse var gitt før oppstart av verneplanarbeidet ble kunngjort. Som kunngjøringsdato regnes når grunneier første gang ble underrettet med brev fra fylkesmannen om at en vernesak skulle påbegynnes. Oppstart av vernesakene ble også kunngjort i lokalpressen.

Alle krav om erstatning skal sendes til Fylkesmannen innen ett år fra tidspunkt for vernevedtaket er kunngjort, dvs. ett år fra mottak av vedtaksbrevet datert 07.09.2009. Det er ønskelig med en kort begrunnelse for kravet. Det er en fordel om man pressiserer hva man krever erstatning for.

Dekking av evt. utgifter til advokatbistand må avtales med fylkesmannen på forhånd. Ved dekking av slike utgifter må grunneierne i et område - så langt det er mulig - samle seg om én felles advokat. - Staten vil gi tilbud om erstatning til de grunneiere og rettighetshavere som har krav på erstatning. Det er en målsetting at de fleste erstatningssakene skal løses raskt gjennom avtale mellom grunneier og staten.

Blir man ikke enige om erstatning skal gis eller om erstatningens størrelse, kan grunneiere og rettighetshavere senest seks måneder etter statens tilbud ble gitt, framsette krav for fylkesmannen om at staten begjærer rettslig skjønn for tingretten til fastsettelse av erstatningen.

For saksomkostninger i første instans (underskjønn) vil grunneiere normalt få dekket nødvendige saksomkostninger. For overskjønn begjært av en grunneier vil denne få dekket sine omkostninger hvis han oppnår et bedre resultat enn ved underskjønnet. Der staten begjærer overskjønn, vil grunneier få dekket nødvendige saksomkostninger.

Erstatning etter Naturmangfoldloven blir utbetalt som et engangsbeløp. Det vil i tillegg bli utbetalt renter for perioden fra vernevedtak til utbetaling av erstatning finner sted.

Staten er ikke rettslig forpliktet til å dekke kostnader som påløper for grunneierne for å framsette krav om erstatning i forbindelse med vernevedtak. Bare når det kommer til skjønnssak, har en grunneier krav på dekning av nødvendige kostnader i anledning saken, jf. naturmangfoldloven § 51 siste ledd. I forhandlingssammenheng kan staten likevel gå inn i forhandlinger om å dekke hele eller deler av påløpte advokat- og sakkyndigkostnadene. I enkelte saker som omfatter større områder, hvor mange grunneiere samler seg om en advokat og/eller sakkyndig, kan det unntaksvis også være aktuelt for staten å påta seg dekning av kostnader til advokaten og/eller den sakkyndige med et forhåndsbestemt beløp. Dette må i så fall klareres med fylkesmannen på forhånd i den enkelte sak.

Publisert: 13.11.2014 Sist endra: 13.11.2014